23 uker på vei.

De første 6 ukene etter jeg fikk positiv test, blødde jeg konstant.

Både friskt og ikke friskt blod, med mye gørr og det hele.

Så etter 6 uker, med oppkast, blødninger, Null forståelse fra leger og halsbrann så gikk blødningene over fra å være hver dag til å være i ny å ned.

Så jeg begynte å jobbe igjen, å det var godt å være på jobb igjen.

Men nye blødninger kom, min usikkerhet steg, å jeg vart redd.

Legen ville ikke sykemelde meg noe mer, så jeg måtte jobbe en stund i angst og redsel. Ble hentet med Ambulanse på jobb, måtte dra til legevakta x antall ganger.

Jeg har vært på 9 ultralyder, 2 av dem "frivillig"

Første ultralyden jeg var på fikk jeg beskjed om at her var det ikke liv, eller så var jeg kommet kortere på vei enn antatt. Jeg dro derifra med gråt i halsen, ett dunkene hjerte og tårer som presset og presset på. Alt jeg greide å tenke på var, denne spiren greide seg heller ikke.

Så måtte jeg streve meg igjennom 1 uke med tanker og følelser, å INGEN anning om hva som skjedde inni magen min.

Andre ultralyden kom, å leppene skalv, jeg ristet av redsel. Nå skulle jeg få vite at barnet var dødt, det var min innstilling. Vi ble tatt imot av en svært hyggeli dame, så var det opp i stolen.

Jeg turte så vidt å se på skjermen, men mottet meg opp å så på den. Å så vakkert, en liten klump med hjertesalg. Tårene bare trillet å vi var overlykkelige å tenkte at nå, ja nå går resten av svangerskapet smerte fritt. Men nei så feil skulle man ta, vi måtte komme på kontroll igjen for å se om det vokser slik som det skulle osv.

Men denne vente tiden var ikke så ille som den forje.

Å den Tredje ultralyden var morsom, den bevegde seg å hjerte slo.

Men har sletet med angst for at noe skulle gå galt.

Jeg har hatt MANGE som ikke fortod hva min redsel gikk ut på, å leger som trodde jeg la opp under for å slippe jobb.

Så i uke 18, lå jeg å skrek, nok en blødning var kommet. jeg skrek å sa jeg vil ikke mer, jeg vil ikke ha barnet mer, jeg fikser ikke dette, det er jo ingen som forstår meg.

Min venninne Malin kom ned etter at jeg ringte henne å skrek på telefonen.

så sa hun, nå ringer du føden, nå får du noen til å forstå deg, ikke vær sterkere enn du egentli er nå, dette er ikke tiden for å være sterk.

Jeg gjorde slik hun sa jeg ringte føden, å dem fikk en skrikende kvinne på telefonen, så første spørsmål var om jeg hadde rier, så sa jeg nei å forklarte henne alt, sa alt fra hjerte at jeg ikke ble forstått av legen, jeg får ikke sykemelding osv.

Så hun fikk ordnet en time hos kvinneklinikken, der jeg nok en gang fikk se den lille.

Å ENDELI var det en mann som fortod meg å sykemeldte meg slik at jeg kunne få tanken over på noe annet osv.

Jeg var hos Jordmor 3 dager etter, å spurte om hvordan det var med svangerskapspenger, for jegg fortalte henne alt som hadde skjedd å slik. Å hun forstod mine tanker og følelser.

Så fikk jeg fylt ut skjemaet. så nå er det inne hos Nav. så får vi se hvor lang tid det tar med dem, for dem er ikke verdens raskeste.

Så nå i ettertid har jeg hatt svimmelhet, slik at jeg våknet om natten for å så svime av å slik var det om og om igjen. Det har gidd seg.

Men mens jeg skriver dette innlegge begynner det å vaie litt igjen.

Jeg er lei av plager i dette svangerskapet, å gleder meg til ferie.

Å jeg er fortsatt gravid, å slenger med ett magebilde.